Den skjønne plett av jord, hvor jeg blev født og båren
blir nu av Raumabanen gjennomskåren,
hvor bonden før har gravet, sået, pløiet
blir banen nu ved skjæring, fylling, broer sammenføiet.
Den gamle romantikk med sine minner
nu mer og mer i tidens kulturstrøm forsvinner.
Med damp, elektrisk kraft og trådløs strøm igjennom luften
der bygges sterke broer over kluften.
Og penger tjener alle og enhver
og nye huse bygges både her og der.
En ny invasjon til bygden kommer,
den skifter tidt som vinter, sommer.
Og fjell og nuter, stubber sprenges bort
med hele hurven blir processen kort,
for krutt og dynamitt må allting vike,
ti de er herrer i naturens rike.
I Skirilykken, hvor alle måtte gjøre stopp
for myndig Birgits sterke kaffekopp,
vil toget rulle over taket hen;
det stopper ikke, men går lenger frem.
I Øverdalen forbi mit gamle hjem
tredobbelt banen kryper, slynges frem
som om den vilde frem med makt
og stod med selve Herkules i pakt.
For så ved Høgefonn å gå i fjellet,
hvor Sundt med sine gutter klemmer på,
de frykter ikke nisse, tusseveldet,
men knuser dem så snart de prøver på.
På så en kilometer inn i huldreheimen
går toget atter ut i dagen frem,
fortsetter videre til Gudbrandsdalen,
passerer siste gang mit gamle hjem.
Nu ruller toget inn på Verma stasjon
og mange ting får en ny fasjon,
kulturen får vi inn til stuedøren,
vi tar imot og takker dem som føre’n.
Så går en dag om senn for oss som bygger banen,
litt penger sparer vi iblandt,
men det er dyrt å leve, det er saken,
til mat, til sko og klæder dog det meste svant.
Til høsten er vi ner på Åndalsnes
da spiller Raumabanen ut sit siste ess.
Men vi skal lengere med tiden
og derom meget mere siden.
Tilslutt et ord til dig du friske, sterke ungdoms flokk
«Ta kampen imot brændevinstyraran op!
Den ødelegger kropp og helse, merk det vel
og kveler alle gode spirer i din sjel»
«Vis at du vil dit eget vel,
slå brennevinet rent i hjel,
tramp på det, spark det så av bygden bort!
Å drikke er en meget dårlig sport.»