Hustad-songen

Vår heimbygd ut mot Hustadvikas kyst,
du er vårt kjære sted i nød og lyst.
Vi hilser deg med lier, myr og strand,
dels spaltet ut av elv og bekkefall.

Fra Skalten ser vi deg med ø og skjær,
du ligger stormslitt i vårt fiskevær.
Med fjell og ur og lyng om knaus og koll,
der fuglen leiker seg i dur og moll.

Du "Aslakstein" står traust mot himlens sky,
ifra kong Aslak navnet ditt har ry.
Ja som et verge står du dag og kveld,
vi er så glad i deg du stolte fjell.

Å, Hustadvik, vårt lunefulle hav,
der mang en far og sønn har fått sin grav.
Du bruser vilt som fossene i elv,
men vugger stilt i solgangsbris ved kveld.

Vår kjære kirke midt i bygda står,
et samlingsted i over hundre år.
I sorg og glede som en støttestav,
på livsveien fra døpefont til grav.

Vi ser tilbake helt til sagas tid,
da furuskog stod tett oppunder li.
En kongsgård kneiste her i all sin skrud.
Ja da var bygda vakker som en brud.

Og dette sted som fedrene har rudt,
det vil vi verne om til siste slutt.
Vi slår en ring omkring vår kjære bygd,
her vil vi bo, her er så godt og trygt.