Kantate ved Molde bys 200 års-jubileum 29.juni 1942

Update Required To play the media you will need to either update your browser to a recent version or update your Flash plugin.

Bygd: Molde
Kommune: Molde
Tekst: Fladmark, Ola
Melodi: Thoralf Høyer-Finn
Kjelde: Epilog / Ola Fladmark. - Molde : Romsdalsmuseet, 1955. - s. 53-57

Skrevet til 200 års-jubileet for Molde. Ikke framført under krigen, men ble urframført med blandakor, solister og orkester i februar 1946. Opptaket på lydfila er fra en framføring i Molde Domkirke i 1992 med et kor sammensatt av Fuglset mannskor og Molde damekor. Solister Åshild Stubø Gundersen og Kristen Gundersen. Dirigent Henry Vike

Originalpartituret finnes i Romsdalsarkivet. Instrumentasjon for fløyte, obo, klarinett, trompet, horn, trombone og strykere. Tittelsiden til partituret er gjengitt under original scan.

Molde, Molde blomstenes by,

som smilende speiles av fjorden.

Utsynet vidt over verden har ry,

den deiligste pletten på jorden,

hvortil de fremmede lengter å drage

og hvile i nordlandets yndige hage,

som innfødte, hvor vi har hjemme,

aldri, nei aldri kan glemme.

Molde, Molde, i skogliens ly,

trofast du gjemte og gjemmer.

Minnenes Molde, du rosenes by,

aldri, nei, aldri, vi glemmer!

Slekter fødes, slekter dør.

Navne lyser gjennom tiden,

andre glemmes hurtig siden,

så vi stanser opp og spør:

"Var hans innsats og hans evne

lite verd å nevne?"

Det er feil. Hver plikttro mann,

som sin plass i livet fyller,

ham vi skylder takk og hyldning nu i dag.

For det er det jevne strevet

som et samfunn opp har hevet,

ikke blott hvert kjempetak.

Døgnets travle hammerslag

skaper gjenklang over landet

som en bølgering i vannet.

Det gir lysning over land.

Når et verk er skapt, man aner

linjens skjønnhet, reisning, renhet,

tankeflukt og store planer.

Men det skaptes av de mange

tunge tak i timer lange

til det ble en felles enhet.

Store, små, hun og han

bygde verket opp og fram,

bar det gjennom tider tunge, trossig, seigt.

Med evigunge tanker, viljer, sterke arme

bygde de på fedregrunn,

fylt av kjærlighetens varme.

Slik ble byen sterk og sunn

deres by i samme stund.

Hvem mon la de første steiner,

grov i jord og slet med einer

til et hus, den første stue?

Ingen vet det, tiden glemte,

ingen deres navne gjemte.

Men ved peisens lune lue

fødtes - midt i slitets skygge -

viljen til vår by å bygge.

Rydningsmannen bygge må,

plante i hver sydvendt krå

noen roser, blomster, trær,

suge skjønnhet, ganske nær.

Det gir hvile, tro og drømme,

rene, ømme.

Fedres minne gjør oss sterke,

der de hviler mellom bjerke,

vernet om i ømme tanker.

Over fedres sunkne grave

Molde blomstre som en have.

Deri slektens troskap banker.

Håpets gylne regnbubro

skaper vilje, mot og tro.

Lunt i bakkehell, smilende ved kveld,

ligger Molde, byen vår i ly av Vardefjell.

Gjennom tusen år, under ymse kår,

smiler den og ler så smått: Hva er to hundre år?

Og bak holmer små, vaktmenn passer på:

Kjemperad av tinder raker opp mot himmelblå.

Fjell med evig sne, foss og stryk og skred.

Eventyr i fargeprakt når sol mot kveld går ned.

Bygder rundt omkring slår om byen ring,

bringer inn til byen vår så mange tusen ting.

Øygard utenfor. Fiskeskøyten går

gjennom bråttsjø, skjær og fall, men trygt den havnen når.

Slik ble byen til: Skog og fisk og sild,

sentrumssted for fylket vårt, som alltid fremad vil.

Verner gammel skikk, håndverk og fabrikk,

båt og bil går ut og inn og skaper stor trafikk.

Og hver sommer kom, for å se seg om,

reisende fra mange land - stadig flere kom.

Så vil byen vår, sterk av store sår,

reise seg med vilje ny i nye hundre år.

Gamle Molde hviler nu i minnets sagalund.

Hva de nye tider bringer, vet vi ei i denne stund.

Men at her er vilje, vet vi, vilje å ta fatt på ny

til å bygge større, bedre opp den nye Molde by.

Vilje til vår plass å hevde, vilje til å nå

større mål i felles arbeid, selv om vi er få.

Måtte nu når solen rinner i de nye år,

Herren sprede sol og lykke over byen vår!