Ned mot sjøen på en odde

det strekker nasen så langt det når

det gamle Veblungsnes som Onsum rådde

som konge over i svundne år.

Steil og bratt, men traust og trygg

står Varden bakom og danner rygg.

Her har vi utsyn til berg og blåner

når sola smiler ved sommers tid

til høge fjell hvor ei snøen bråner

til fine gårder og skogkledd li.

Men utsatt og værhardt ligger det til

et offer for vindenes skiftende spill.

 

En gang var Veblungsnes et viktig sted.

Den gang Onsum, rik og mektig

rådde grunnen rent allmektig -

satt som konge i sitt hus -

med landets stormenn var han dus.

Bjørnson, Kielland, andre store

hadde han som gjest ved bordet.

Hit kom dalens staute karer

kjørende med sine varer -

byttet smør og ost og skinn

i salt og sirup, kaffe, inn.

 

Her var ting og her var marknad -

det var her det foregikk.

Men sol går opp og sol går ned -

år og dager svinner -

endt blir gammel sed og skikk -

tilbake blir kun minner.

Da Raumabanen kom,

ble rollen byttet om.

Framskrittet kan ingen stanse -

smått om senn vi tapte skanse.

Over på den andre sida

har det flyttet seg med tida -

det som før gjorde Nesset kjent.

 

Men helt til 1940 kom

vitnet selve stedet om

gammel velstand og kultur.

Men etter krigens herjingsdager,

ble ei sten på sten tilbake.

Det som folket her har vernet

som sin største del og skatt -

det ble til jorden jevnet

en vårblå mainatt.

Store hus og småe hytte -

alt ble krigens rov og bytte.

Ja, selv Onsums gamle borg,

fredet og ærverdig -

så vi til vår store sorg

bli tilintetgjort og ferdig.

 

Men bombene fikk motet ikke krøket -

vi tok på rydningsverket fatt på ny,

og før den neste vintersnø var føket,

lød hammerslag fra Rauma, Onsum gård og svenskeby.

Og siden har det reist seg mang en stue

i Kolstad gate, Øvre Tue.

De som har bodd her hele tiden,

har nok stedet mere kjært

enn vi som kom her siden.

Men vi har også lært å sette pris på Veblungsnes.

De beste åra av vårt liv har vi gitt til dette stedet -

opplevd sorg og opplevd glede.

Her har vi svermet under vinterblank måne

og bygget luftslott fra blåne til blåne.

Her har vi lovet å elske og ære -

og like til døden trofaste være.

 

Her har vi fått barna våre -

fulgt dem gjennom smil og tåre.

Her har vi vårt hjem og arbeid,

og om vi i blant blir lei -

når sjella fyk som aller verst -

og kan si til en nesing:

"Nei, huff kor det blæs."

Så får du til svar:

"Det e kaldar på Nes."

Og alt løses opp i et eneste smil

når sola kliv Varden 1. april.

 

Her har vi så mange goder -

sikker strøm og nok av vann,

og om andre ting vil glippe,

ligger Rauma som en klippe

med arbeide til mange mann.

 

Kanskje, lik de bratte fjell

som vi daglig har for øye

blir vi selv litt hard og steil -

og litt vanskelig å bøye.

Og kanskje vil det virke i vårt sinn

at vi i allslags motbørs vær og vind

har lært å stemme mot -

og trosse fremad for for fot.

Men jeg tror at bak om skallet,

inn i barmen -

vil du finne hjertevarmen

like fullt som andre sted.