Panorama

Molde har Varden, Tussen og Heia

og Valltuas runde sukkertopp.

Otterøyhornet ute i leia,

i øst stiger Skarets koller opp.

 

Men sør for fjorden - i mektig bue

som ikke favnes i første syn -

Romsdalsalpenes ville skue,

tind og takker mot himmelbryn.

 

Når sommersol over fjellet glitrer,

forgylles nuter og haug og skar.

Det lave vinterlys toppen snitrer

så vidt ved middag i januar.

 

Den lette nysnøen på kalotten -

et vintervarsel i blek kulør.

I juni ser vi den siste dotten

rundt bjørkas lettgrønne brudeslør.

 

På røsslyngrabben, i blåbærtue,

på mosestien, i stein og ur -

fra selve toppen et mektig skue

mot hele Romsdalens kystnatur.

 

Her møtes unge med ski på nakken.

Her henger våghals i klatretau.

Og dyr og fugl får et skudd i nakken

når høstens stormkast gjør bjørka snau.

 

Vi eier panoramaet sammen!

Det himmelstebende tette bygg!

Om dag og årstider er det rammen

mens farger skifter i fjellets rygg.

 

Det ruver kraftig, tungt i massivet,

og sperrer kanskje for sol og sikt.

Men det er blitt oss en del av livet,

og verd et hverdagens hyllingsdikt!