Rød-sangen

En vårdag på Rødhesten gir deg sin lønn,
når Skaperen får åpnet ditt øye,
og foran deg ser du en bygd så underskjønn
der den ligger skjermet fra det høye.
De bølgende sletter fra Langfjordens blå
så smilende i kveldssol med boplasser små,
et vakrere syn ser du aldri.

I aftensolens rødme ses tinder på rad
med Skjorta som den høyeste i kransen.
I Eresfjordens blå blir den vakkert speilet av,
en fargesymfoni i bølgedansen.
Og blikket seg senker mot Nesset prestegård
hvor Bjørnson så det store i naturen vår,
og utsynet til Rød han glemte aldri.

Så fanger ditt øye den møtende fjord,
som trass i sine mange luner smiler
og vugger en fisker med seien ombord
der fremover mot Ljøsteren han iler.
Han skuer mot stranden og bygden bakenfor,
der eng og koll og åser mot Rødhesten går,
og drømmer seg bort i fagre syner.

Her steg nok hans forfedre med glede i land,
og fant et lite paradis på jorden.
Skjønt kampen for føda den krever sin mann,
mot rot og stein og farene på fjorden.
Så kom det en vårdag med sol over grend,
da skaperverket smilte som den aller beste venn,
og glemt var det tunge og triste.

Ja, Rød-bygda skjenker deg i dag som i går
det vakreste et øye kan skue,
og veien du finner hvor du så enn går,
tilbake til din barndoms lille stue.
Der kan du glemme det tomme mas og kav
og takke for de gaver som Skaperen gav,
da savner du ingenting på jorden.